2. Den flerkulturelle skolen

Da jeg skulle velge temaer, fant jeg fort ut at dette var veldig aktuelt og viktig. I praksis på Langeland, som ligger nært asylmottaket, møter man ofte minoritetselever. Med tanke på at dette er elever man har så stor sjanse for å treffe i praksis, vil en helst vite mest mulig slik at man kan hjelpe disse elevene og støtte dem i opplæringen. Dette var i hovedsak grunnen til at jeg valgte dette temaet. Jeg har også fra barndommen alltid hatt stor interesse for språk, og har vokst opp med en tospråklig venninne. Som pekepinne på hva jeg skal snakke om, vil jeg starte med et utdrag fra boka til Hauge (2007).

Rektor kommer inn med ny elev, Reza fra Iran. Lærer (henvendt til samlet gruppe): ”her kommer den nye eleven. Nå må vi ta godt imot han.” Lærer (henvendt til eleven): ”hei, hva heter du, da?” Eleven ser nervøst ned i gulvet. Han svarer ikke. Lærer: ”hvor bor du, da?” Eleven er taus og hever ikke blikket. Lærer (litt resignert): ”ja, ja. Du skal sitte her ved siden av Linda.” Læreren loser eleven bort til dobbeltpulten der plassen ved siden av Linda er ledig, mens hun tenker: enda en som ikke kan norsk. Det var sannelig ikke min tur til å få ny minoritetsspråklig elev nå. Hun sier: ”vi må alle sammen hjelpe til med å lære han norsk. Vi har en regel her på skolen om at her snakker vi norsk sammen.” og hun legger til mens hun spesielt henvender seg til den nye eleven: ”også i friminuttene.” (Hauge, 2007: 29)

Det du nettopp leste var et typisk handlingsforløp når nye minoritetselever kommer til det Hauge (2007) kaller en problemorientert skole. Holdningen på disse skolene er ofte at ”annerledesheten” skaper problemer og ser på minoritetselever som en belastning for skolen. Her blir morsmålet til eleven ”forbudt” og de blir tvunget til å lære norsk, enten de vil eller ikke. Målet for skolen er å fornorske elevene så mye at ”annerledesheten” blir redusert, de skal bli så norske som mulig. For barn er en viktig del av dem å få identitetsbekreftelse og perspektivutvidelse, på en slik skole blir ikke dette satt i fokus i barnas hverdag. En annen typisk holdning er at minoriteter ikke er skolens fulle ansvar og at det derfor ikke skal brukes av skolens ressurser å dekke behovene for tilpasset opplæring for disse elevene. Det er ”statens ansvar”. I praksis er det også en del problemer for barna i hverdagen. De voksnes bruk av begreper som ”vi” (som utgjør fellesskapet) og ”de andre” (som er annerledes) eller norsk/innvandrer-inndeling påvirker barna, både minoritetene og majoritetene. Det skaper et slags skille mellom elevene og en kan nesten si det er indirekte til rasisme.

På den andre siden har vi den ressursorienterte skolen, som er helt motsatt. Her ser de på minoritetsbarna som ressurser som sitter på kunnskaper og erfaringer ingen andre i klassen har, og gir de muligheten til å fortelle om den. En typisk ting de gjør er å lære litt om dette landet og henge opp flagg i klasserommet. Dette gjør det spennende for både de andre barna og læreren med et nytt språk i klassen. Med andre ord kan en si at litt ulikheter i klasserommet er noe vi kan lære av og som er nyttig og spennende. Det er og fokus på å bruke navn på elever, og aldri gruppere og si ”tyrkerne” eller ”muslimene’”. Når eleven opplever at hans/hennes erfaringer og kunnskaper anerkjennes kaller vi det integrativ motivasjon. Eleven vil selv føle et naturlig behov for å lære språket for å kommunisere i fellesskapet, så noe tvang er ikke aktuelt. Det vil være fokus på å inkludere minoritetseleven, og det vil da bli naturlig å tilpasse opplæringen slik at han/hun får mest utbytte av undervisningen og det sosiale samværet.

Hva sier Kunnskapsløftet?

For grunnskolen sier Opplæringsloven § 2-8, første ledd, at: ”Elevar i grunnskolen med anna morsmål enn norsk og samisk har rett til særskild norskopplæring til dei har tilstrekkelig dugleik i norsk til å følgje den vanlege opplæringa i skolen. Om nødvendig har slike elevar også rett til morsmålsopplæring, tospråkleg fagopplæring eller begge delar”. Morsmålsopplæring etter læreplanen i morsmål for språklige minoriteter skal derfor ses i sammenheng med den særskilte norskopplæringen. Opplæringsloven har ingen bestemmelser om en tilsvarende rett for elever innen videregående opplæring, men også elever innen videregående opplæring kan få morsmålsopplæring dersom de har behov for det til de har tilstrekkelig kompetanse til å følge opplæring etter den ordinære læreplanen i norsk.

Hva er tospråklig opplæring?

Det innebærer at den som skal få opplæringen har et annet morsmål enn norsk. Det vil si at det må læres norsk, men at også morsmålet kan brukes for å tilegne seg kunnskap. Punktvis kan opplæringen omfatte:

· Opplæring i morsmål (språket studeres som fag)

· Opplæring på morsmål (språket benyttes som redskap f.eks i matematikkopplæringen)

· Opplæring i norsk (språk studeres som eget fag/ norsk som 2.språk eller særskilt støtte i morsmålsfaget norsk)

· Opplæring på norsk (språket benyttes som redskap f.eks i matematikkopplæring)

Hvilken type opplæring som er aktuell for den enkelte eleven vil variere. Hvor mye norsk eleven kan fra før kan spille inn i hvordan det blir lagt opp. Noen elever kommer hit og kan ikke et eneste ord norsk, noen har bodd her hele oppveksten men snakker et annet språk hjemme. Kanskje har noen foreldre som har ulikt morsmål, eller så kan har de kanskje lært litt norsk av naboer og lignende. Norskkunnskapene deres vil påvirke andre fag uansett alder, derfor er dette viktig. Det er med andre ord mye informasjon som kan være nyttig å ha for å kunne skreddersy en opplæring for elevene.

Hva hvis en ikke satser på tospråklig opplæring?

Med tanke på at det kan ta opptil 5-7 år for å få språket innlært så godt at den kan brukes som redskap i de andre fagene (Hauge, 2007), vil da undervisning bare på norsk ikke være bra. Det vil føre til at minoritetseleven som kan svært lite norsk vil slite i timene og ikke få med seg det faglige innholdet. Hvis de i det hele tatt forstår noe, vil de kanskje likevel komme til et punkt der de gjerne skulle spurt om repetisjon eller forklaring, hvis eleven da ikke kan uttrykke seg på norsk, hvordan skal han/hun få noe svar da? Hvordan skal læreren hjelpe eleven om han/hun ikke kan kommunisere på et språk eleven forstår? Svaret er nok ganske klart: det vil ikke fungere. Læreren vil ikke forstå problemet eller kunne forklare slik at eleven forstår. Med mindre læreren tilfeldigvis kan begge språkene, vil man stå fast.

Hvordan gjennomføre tospråklig opplæring?

Det er mange måter å gjennomføre opplæringen på. Ofte bruker man en slags kombinasjon av morsmål og norsk, der morsmålet blir brukt til å formidle det faglige de andre elevene lærer, samtidig som de har egen norskopplæring. Man bygger på det eleven kan fra før, og etter hvert som norskferdighetene utvikles, vil det kunne overta som opplæringsspråket i alle andre fag også.

Etter internasjonal forskning har de funnet noen metoder der læreren veksler på hvilket språk de bruker:

· ”Flip-flopping” – læreren kan skifte språk midt i en setning.

· Oversettelser – ting blir først sagt på 2.språket deretter på 1.språket.

· ”functional approach” - Mesteparten på målspråket (norsk), men når læreren ser at elevene ikke klarer å følge med lengre, skiftes det til morsmål.

· ”The new current approach” – begge språk benyttes tilnærmet like mye, ikke oversettelser, men utdyping og presisering av begrep gjøres på begge språk.

Det fins også modeller der språkene blir brukt adskilt:

· Undervisning på 1.språk ene dagen, og på 2.språk den neste.

· Morsmål som et fag og 2.språk et annet.

· Alt faglig på morsmål de første årene, så innføres opplæring på 2.språk gradvis på høyere klassetrinn.

· Morsmål brukt til før- og etterarbeid, men undervisningen på 2.språk.

Randi Myklebust (Hauge, c2007) undersøkte i Norge om hvordan den tospråklige undervisningen fungerte i skolen. Hun reiste rundt og observerte undervisningen. Hun kom borti tre ulike metoder:

”hviskemetoden”: undervisningen går på norsk, mens morsmålslæreren gikk rundt og hvisket oversettelse til minoritetselevene.

”èn-lærermetoden”: majoritetsspråklig lærer underviste, den tospråklige var totalt passivisert og snakket t.o.m. ofte norsk.

”inni-mellommetoden”: begge lærerne var i gruppen, men den majoritetsspråklige hadde ansvaret. Morsmålslæreren oversatte litt, ofte bare små, kort forklaringer eller enkeltord.

Forskning på minoritetselever i skolen

Undersøkelser har vist at minoritetsspråklige elever i snitt er flittige elever, setter mer pris på skolen og har bedre oppførsel (særlig jentene) enn majoritetsspråklige elever. Noen mener også at om minoritetselevene får bruke sine erfaringer og kunnskaper har de store muligheter, i arbeidsformer som samarbeidslæring og prosjektarbeid er dette veldig aktuelt, men det stiller krav til læreren om tilrettelegging. Anders Bakken har også forsket og funnet ut at minoritetselever som hadde fått morsmålsopplæring gjennom hele grunnskolen, fikk bedre karakter til avsluttende eksamen på ungdomsskolen, enn de som ikke hadde fått det. Med tanke på det konkluderer Bakke med at morsmålet i opplæringssammenheng vil fremme den faglige utviklingen til elevene.

Konklusjon

Det er viktig at minoritetselever som kommer til den norske skole blir mottatt med åpne armer, og blir sett på som en givende ressurs i fellesskapet. Dessverre er det enda slik at noen skoler i Norge er av de problemorienterte, som ikke gir elevene den opplæringen de har krav på gjennom Kunnskapsløftet. Randi Myklebust hadde også fokus på hvor dårlig den tospråklige undervisningen fungerte, og hvor liten rolle den tospråklige læreren hadde. Dette er veldig dumt. En tospråklig lærer må jo være det mest gunstige, med muligheten til å forklare elevene på det språket de mestrer best ting de spør om. I tillegg vil en tospråklig lærer fungere som en rollemodell for barna og gi dem positiv holdning og interesse for flerspråklighet. Myklebust (Hauge, c2007) mener at ressursene i skolen må disponeres annerledes slik at tospråklige lærere får større mulighet til å bidra i opplæringen, og jeg ser hvor viktig det er. I tillegg viste undersøkelsene hennes tydelig at samarbeidet mellom kontaktlærer, tospråklig lærer og 2.språkslærer i norsk er for dårlig og at det må jobbes med. Kanskje er det ikke slik alle steder, men det bør være et mål å forbedre alle steder det er mulig.

Barn liker å lære nye ting, la de lære av hverandre. Ting som kan være kjekt å kunne kommunisere med hverandre er:

- Å telle til ti på flere språk

- Måter å hilse og ta farvel på

- Betegnelse på familiemedlemmer

- Skrive sitt eget navn med ulike alfabeter

Som alle andre barn trenger minoritetsspråklige også å føle at de mestrer noe, for at det skal skje er det viktig at skolen, hjemmet og lærerne samarbeider med å finne den beste løsningen for hver enkelt elev. Barnet og barnets utvikling bør alltid være i fokus. Barna er tross alt fremtiden. Vi som lærere må gjøre alt det vi kan for at de skal då mest mulig ut av de årene de er hos oss i skolen. Det er tross alt grunnlaget de tar med seg videre i livet.

Til slutt vil jeg gjerne ta med et lite sitat fra boka ”drageløperen” av K. Hosseini (2006) som jeg fant et utdrag av i boka til Hauge (2007):

”Barn er ikke tegnebøker. Du kan ikke fargelegge dem med yndlingsfargene dine”

kilder:

Hauge, A. (c2007). Den felleskulturelle skolen. Oslo: Universitetsforl.

Utdrag fra Udir.no (Grep): Læreplan i morsmål for språklige minoriteter §2-8

http://www.udir.no/templates/udir/TM_L%C3%A6replan.aspx?id=2100&laereplanid=432536