5. Spiseforstyrrelser - vestens voksende lidelser

Dette temaet har jeg valgt fordi man stadig møter flere unge med slike problem, og som lærer og voksen er det godt å vite noe om det, slik at man kjenner det igjen når man ser det. Jeg husker selv fra ungdomsskolen at jeg mistenkte noen av venninnene mine å ha problemer, de hadde blitt veldig tynne veldig plutselig. Derfor begynte jeg å observere, og fant fort ut at de aldri spiste nista på skolen, men kastet den i bosset i stede. Jeg kommenterte det, men de sa bare ”jeg er ikke sulten” eller lignende. Jeg kjente min egen kropp og forstod ikke hvordan det kunne være mulig. Jeg ble med hun ene hjem til middag, der spiste de heller ikke mye, dette var i de tider vi ofte ble med hverandre hjem til middag. I stedet for at moren så at hun spiste lite, la hun merke til at jeg spiste en del mer, noe jeg alltid hadde gjort. Jeg gikk til slutt og lettet mine bekymringer til min mor, som er venninne med moren og hun snakket også med meg. Venninnen min ble oppfulgt på spisingen i ettertid, og ble opplyst om at det var stor bekymring rundt henne. Hun fortalte meg om hvordan skilsmissen mellom foreldrene hennes hadde vært for henne. Og da forstod jeg plutselig hvordan ting hang sammen.

Hva er spiseforstyrrelser?

”Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse.” (Skårderud, 2004, s 11)

Spiseforstyrrelser er psykiske lidelser. I tillegg til å vansker med å forholde seg til mat har personer med denne lidelsen vansker med å forholde seg til egne tanker og følelser. Skårderud (2004) skriver at å være spiseforstyrret betyr å være overopptatt av kropp, vekt og utseende. Personens tanker om de forannevnte vil styre hvordan hverdagen blir, noe som etter tid uten endring kan føre til kroppslige tilstander som trengs behandling for. Det sier seg selv at å gå rundt med tanker som: ”jeg skulle ikke spist den skiven til frokost, nå blir jeg tykk”. ”Alle her er tynnere enn meg”, ”jeg skulle ønske jeg var like tynn som . . .” og lignende. Derfor er det viktig at noen rundt oppdager problemene i tide, slik at vedkommende kan få hjelp.

Man deler gjerne inn i tre handlemåter, eller grunnformer (Skårderud, 2004). Den første er nekteren. Det er hun som lukker munnen. Hun kan benekte at hun spiser lite, eller hun kan mene hun spiser nok fordi hun er jo ”stor”. Mat i magen, spise over minstemål av ”tillat” mat eller å få i seg ”forbudte” matvarer gjøre henne engstelig. Den andre er overspiseren, som mister kontrollen over inntaket. Spisingen kan være nøye planlagt som et ritual eller svært impulspreget, der hun fyller seg til randen og vel så det. Etterpå en slik overspising føler hun ofte skam og selvforakt. Den siste er renseren og er svært ofte en oppkaster. Etter måltider setter hun gjerne på høy musikk, setter på dusjen eller springen og så tømmer hun seg. Stort sett ved å føre fingeren ned i halsen, men renseren kan også være en som faster, overtrener eller som renser seg gjennom massiv bruk av avføringsmidler.

Hovedformene for spiseforstyrrelser

Det er flere forkledninger for disse forstyrrelsene, noe som ble nevnt i forrige avsnitt. Nå skal jeg ta for meg mer spesifikt hvilke former som fins og hva de går ut på. Den første vi møter er Anorexia Nervosa. Ordet anorexia kommer fra latin, og betyr «apetittløshet»(Wikipedia). Anoreksi er å begrense hva og hvor mye man spiser (Skårderud, 2004). De fleste beholder maten etter å ha spist, mens noen kaster opp hvis de mener de har spist for mye. De har en intens frykt for fedme eller å legge på seg, selv om de er undervektige. Opplevelsen av kroppens størrelse og form er forstyrret, og de benekter gjerne vekttapets alvor. Atferden har ofte et perfeksjonistisk preg, de har sine tanker om hvordan en skal se ut (veldig tynn), og bruker mange metoder for å bli slik, alt fra apetittdempende midler til overdreven trening. Hos jenter og kvinner kan det også føre til fravær av menstruasjon. De fleste utvikler anoreksi i tenårene, men noen også senere, gjerne i forbindelse med at det skjer dramatiske ting (få barn, skilsmisse, dødsfall, mishandling o.l.) Personer med anorexia nervosa har ikke gjentatte episoder med overspising, slik som personer med bulimia nervosa.

Noen av de med anoreksi syns det blir vanskelig å opprettholde den strenge kontrollen over matinntaket, og kan etter hvert gå over til bulimi. Bulimi defineres som overspising med etterfølgende renselse (Skårderud, 2004). Både spising innenfor et avgrenset tidsrom, der matmengden er større enn det som kan oppfattes som vanlig og kontrolltap over spisingen i dette avgrensete tidsrom, slik at man føler man ikke kan stoppe spisingen eller regulere mengden av mat. Overspisingen kan være alt fra tre-fire brødskiver til flere timers spising. For å hindre en vektøkning etter spisingen eller for å redusere vekten brukes oppkast, avførende midler eller vanndrivende medisiner eventuelt i kombinasjon med streng slanking/faste eller fysisk aktivitet. Selvfølelsen er svært knyttet til vekt og utseende, akkurat som i anoreksi. Den bulimiske spiser for å døyve en sult, som kan være både psykisk og fysisk. Etterpå kommer redselen for vektøkning, slik at å kaste opp føles som en lettelse. Noen syns på den andre siden at å kaste opp er den store ydmykelsen og skammen. I slutten av tenårene eller begynnelsen av tyveårene er det mange som utvikler bulimi. Det har med å gjøre at dette er en periode av livet med mange store endringer. Veldig få debuterer senere i livet.

Det har blitt foreslått i de siste årene å definere en tredje spiseforstyrrelse, nemlig tvangsspising (eng. binge eating disorder)(Skårderud, 2004). Det er en overspisingslidelse slik som bulimi, bare uten renselsen etterpå. Det vil etter hvert føre til overvekt hos vedkommende. Overvekt har hittil ikke noen psykiatrisk diagnose, men har blitt betraktet som kroppslige tilstander med mulige psykiske konsekvenser. Kontrollsvikten i dette symptombildet både i følelse og atferd er helt sentralt. Her er noen slike tegn på kontrolltap (Skårderud, 2004):

· Spiser raskere enn normalt

· Spiser slik at man er ubehagelig mett

· Spiser store mengder uten å være fysisk sulten

· Spiser store mengder mat i løpet av dagen uten å planlegge måltider

· Spiser alene fordi man føler seg brydd over hvor mye man spiser

· Føler skyld eller vemmelse eller blir deprimert etter overspising

Noen overspiser mye i løpet av kort tid, mens andre småspiser litt hele tiden, slik at det likevel blir mer enn det kroppen trenger. Mange har fasteperioder innimellom for å holde vekten nede, og går opp og ned mye, mens andre holder en jevn vekt. For noen er overspisingslidelse deres måte å debutere som spiseforstyrret, mens for andre kan det være et stadium etter anoreksi eller bulimi.

Symptomer på kroppen (synlige)

Ved anoreksi fins det en del kroppslige tegn som kan gjøre det lettere for oss som medmennesker å oppdage personer som har denne lidelsen (Wikipedia):

· BMI (Body Mass Index) på 17,5 eller mindre. Normal BMI er 20-25. BMI regnes ut ved å dele vekt (kg.) på høyde (m) opphøyd i annen.

· Håret blir tynnere eller hårtap

· Konstant svimmelhet.

· Blek hud og slitte negler.

· Muskelsmerter og hodepine.

· En fryser ofte og får lettere blåmerker på kroppen.

· Tørr hud og tørre lepper.

· Vekst av lanugohår. For å kompensere for vekttapet, erstatter kroppen fettet med hårvekst for å beholde varmen.

· Hard avføring.

· Menstruasjonen uteblir. Er menstruasjonen borte i tre måneder på rad, kalles det amenorrhea.

Ved bulimi har man også noen kjennetegn man kan legge merke til (Wikipedia):

• Hevelse i spyttkjertlene.
• Hovne kinn.
• Dårlig tannstatus (nedslitt emalje)
• Kusmalignende utseende.
• Sår på fingrene.
• Fingerneglene klippes ofte korte for å unngå sår i munnen.
• Vannaktige eller blodskutte øyne.
• Hyppige toalettbesøk etter matinntak.

Skårderud (2004) nevner også noen som ikke er dekket ovenfor:

• Vekttap
• vektsvingninger
• Svimmelhet
• Tretthet
• Magesmerter og metthetsfølelse etter små inntak av mat
• Spenningshodepine og muskelsmerter
• Mister kjønnshår og hår under armene

Når man leser nedover her, skulle man nesten tro det var lett å oppdage. Likevel går mange unge og sliter med disse forstyrrelsene uten at noen merker det. Det for dumt at det skal være slik at unge tror de må være så tynne og ikke klarer å se sine positive sider. Det er tydelig mye som har forandret seg gjennom tiden, og disse forstyrrelsene blir et større problem hver dag. Det er rart å tenke på noen steder i verden sulter barn og unge, mens her i vesten sulter de unge seg med vilje. Det er tydelig noe som ikke stemmer med logikken.

Hva gjør en hvis en mistenker spiseforstyrrelser?

Det er en del tips til hvordan man skal gå frem hvis man har en mistanke om at noen lider av spiseforstyrrelser, enten du møter personen som lærer, rådgiver eller forelder (den voksne). Noen unge tar kontakt og søker hjelp selv, men veldig mange gjør ikke det. Det er derfor noen som trenger motivasjon til å ta slik kontakt (Skårderud, 2004).

Det første du må gjøre er å ta kontakt med den det gjelder, og avtale en samtale/møte. Planlegg godt hva du skal si og hvordan, hvilke ord, hvilket tonefall og lignende, det skal være en inviterende samtaleform. Ikke en anklagelse. En kan godt begynne med å presentere sin egen bekymring og be dem hjelpe deg å bli mindre bekymret. Gi personen sjansen til å få deg til å forstå. Ta deg tid og vær en lytter. En kan godt grunngi i forhold til kunnskaper om spiseforstyrrelser hvorfor man er bekymret. Det viktig å få enten bekreftet eller avkreftet om det er en spiseforstyrrelse. Hva så om man bare blir avvist? Det er oftest det som skjer. Da skal du bare gi beskjed at du kommer tilbake til tema om en tid, og så må du gjøre akkurat det! Du skal ikke gå bak ryggen til vedkommende, det kan skade tillitsforholdet vedkommende har til deg. Det er viktig å opprettholde, slik at den unge føler hun/han kan komme til deg for å snakke og få hjelp om ønsket.

I forhold til ungdom, når skal man informere foreldrene? Skårderud mener så snart som mulig. Prøv å få den unge til å ta kontakt med dem og fortelle hva som skjer, slik at du som for eksempel lærer ikke må gå rundt å bære på informasjonen i skjul for foreldrene. Hvis det er for vanskelig å snakke med foreldrene for den unge, kan man gjerne tilby seg å snakke med dem på vegne av vedkommende eller delta i samtalen med foreldrene. Da kan man i forkant ha hjulpet den unge å forberede samtalen.

Det er også veldig viktig å være en rollemodell ved å være tydelig på egne grenser. Hold avtaler og si fra hva du syns er forsvarlig og ikke. Hvis du ikke føler deg kompetent eller trenger mer kunnskap og støtte, kan du alltids søke råd hos kolleger eller helsepersonell. Det er viktig å ha mest mulig kunnskap for å kunne hjelpe den unge til å innse at den har et problem og motivere den til å ville gjøre noe med det. Skårderud (2004) har flere tips til hva som må gjøres videre, som en behandler, i boken sin (se kilder). Som lærer er ikke det din rolle å være behandler, men det er likevel interessant å vite om. Håper du som leser har lært noe etter dette innlegget, det har i vertfall jeg gjort.

Kilder

Wikipedia: anoreksi og bulimi (lest: 02.12.08) tilgjengelig fra:

http://no.wikipedia.org/wiki/Bulimia_nervosa

http://no.wikipedia.org/wiki/Anorexia_nervosa

Skårderud F. (2004): sterk/svak – håndboken om spiseforstyrrelser. Oslo. Aschehoug.

4. Seksuelle overgrep mot barn

Da jeg valgte dette temaet, visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente, men at dette ikke kom til å bli noe koselig lesing foran peisen, var jeg smertelig klar over. Jeg vet at dette er noe en kan komme borti i skolen og som skjer rundt oss i samfunnet hele tiden, og at jeg som lærer bør vite noe om det og helst være litt forberedt på situasjoner, men jeg ble likevel fysisk dårlig flere ganger under innstudering og måtte ta en ”time-out” innimellom. Jeg har ikke selv erfart utsatte rundt meg, men har fulgt mye med i media på saker og blir like kvalm og provosert hver gang. Når overgrep skjer blir offeret merket for livet, og får kanskje livskvaliteten ødelagt, det er derfor viktig å oppdage tidlig slik at man kan hjelpe barna. I og med at den seksuelle lavalder her i Norge er 16, vil barn i denne sammenheng bety barn yngre enn lavalderen. Det er mange ting man kan ta med i et innlegg om dette temaet, men jeg vil ha fokus på den potensielle overgriperen, hvordan den voksne tenker og jobber seg frem. I tillegg litt om hvilke definisjoner som gjelder for at overgripere skal bli straffet, før jeg til slutt runder av med noen av mine egne tanker om saken. Det er mye mer jeg gjerne skulle hatt med her, men sideneantallene gir begrensninger.

Hvordan definerer man seksuelle overgrep?

Det fins ingen helt klare definisjoner. Dette er noe det strides om og som kan være ulikt fra land til land, og organisasjon til organisasjon. I saker som blir rapportert vil Rettsvesenet definisjoner være aktuelle for at en vurdering av dom kan bli gjort, de opptrer med tre begrep:
1. Seksuell/utuktig atferd – her er det ingen fysisk kontakt mellom overgriper og barnet, det kan være f.eks blotting, visning av pornofilmer eller krenkende muntlige ytringer (Straffeloven § 212, 2.ledd)
2. Seksuell/utuktig handling – her er det fysisk kontakt mellom overgriper og barnet, det vil si handlinger som kyssing, overgriperen berører barnets bryster eller kjønnsorgan (tukling) eller at krenkeren får barnet til å røre sitt eget kjønnsorgan.
(straffeloven § 212, 2.ledd)
3. Seksuell/utuktig omgang – er den mest alvorlige graden av seksuell handling mot barn. Det innbefatter vaginalt, analt eller oralt samleie, masturbering av andres kjønnsorgan, eller inntrenging av fingre og gjenstander i barnets anal- eller vaginalåpning. (Straffeloven § 195 + 196)

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress har en sosialpsykologisk definisjon:
Grunnleggende elementer i mange av de definisjonene som er satt fram i sosialfaglig, psykologisk og sosiologisk faglitteratur om seksuelle overgrep mot barn, har vært:
• det er en handling som barnet ikke kan forstå, ikke er modent for og ikke kan gi informert samtykke til
• handlingen krenker barnets integritet
• den voksne utnytter barnets avhengighet og/eller egen maktposisjon
• handlingen baserer seg primært på den voksnes behov
• aktiviteten bryter med sosiale tabuer innenfor familien eller den aktuelle kulturen eller er ulovlig
Som en kan se, er det en del forskjeller i disse to definisjonene. Spesielt viktig syns jeg det første punktet til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress bør være i bakhodet til de som skal avgjøre forholdene, men som ikke blir vektlagt i lovverket på samme måten, men som likevel er veldig viktig.

Uttrykk man møter i sammenheng med seksuelle overgrep

Siden det er mange typer overgrep, er det også et par uttrykk i den sammenhengen man gjerne bør kjenne til. Derfor skal jeg ta for meg at par her. Det første er et gammelt ord, som ikke er brukt like mye i dag – blodskam (Kvam, 2001). Det er den skam man fører over sitt eget kjøtt og blod ved å ha seksuelle relasjoner mellom beslektede personer i nedstigende linje, samt mellom søsken. Et eksempel på nedstigende linje er bestefar som misbruker sitt barnebarn.

Dersom seksuelt samkvem mellom for eksempel bestefar og barnebarn skjer, bruker vi det i dag oftest ordet incest (Kvam, 2001). Akkurat som i forrige avsnitt gjelder dette mellom beslektede personer i nedstigende linje. Samlivsforholdene i dag har endret seg mye, mange skiller seg, og stadig oftere har barn kanskje en stefar eller stemor. Det samme gjelder også fosterforeldre. Selv om partene ikke er direkte i slekt, vil flere gjerne at disse også skal komme innenfor incestbegrepet. Det er ennå ikke gjort rettslig. I brosjyren til SMI (stiftelsen mot Incest i Oslo) fra 1992 (Kvam, 2001) står det at: incest er fysisk og/eller psykisk utnyttelse av barns og unges seksuelle integritet begått av noen de har et tillitsforhold til.

Man har også seksuelle relasjoner mellom personer i større nedstigende linje, der man ikke er i slekt i det hele tatt. Vi kaller det pedofili. Kjærlighet er i denne forbindelse seksuelt betont og viser til en psykoseksuell forstyrrelse hvor en voksen person har en legning som gjør at han/hun blir seksuelt tiltrukket av barn (Kvam, 2001). Noen av disse personene får hjelp til å kontrollere seg, eventuelt endre legnings, mens andre har den livet ut. Voksne med barn som seksuell preferanse gjennom hele liver, kalles fiksert pedofile (Kvam, 2001).

Hvorfor skjer seksuelle overgrep?

Når en hører om alle disse overgrepene i media, kan spørre seg selv ”hvorfor skjer disse overgrepene? Hva er du som får noen til å gjøre en slik handling?”. De aller fleste voksne vil aldri tenke på å begå en slik handling, og forstår på ingen måte overgripere. Likevel skjer det stadig vekk. Finkelhor (Kvam, 2001) var en amerikansk forsker som i sin flerfaktormodell beskriver fire betingelser for at seksuelle overgrep skal finne sted (Finkelhors forutsetninger for overgrep). Hvordan forklaringer og drøftinger nedenfor kommer frem, er mer etter Kvam sin måte og meg selv enn Finkelhors direkte forklaring.

Det første punktet er motivasjonen til den potensielle overgriperen. Første ”krav” er at den voksne faktisk blir seksuelt tiltrukket av barn. For den voksne er det helt uviktig hvordan barnet er eller ser ut, bare det er et barn. Det betyr at et hvilket som helst barn er aktuell, også om de funksjonshemmede eller annet. Behovet for å føle makt og kontroll er gjerne viktigere enn tilfredsstillelse. Å gjenta handlingen kan gjerne være en metode for å minske smerter fra overgrep den voksne opplevde i barndommen.

Det andre punktet er at den potensielle overgriperen (DPO) må overvinne indre sosialt lært motstand mot slike handlinger. Alle vet at det er ulovlig, og at mest sannsynlig kommer offeret til å slite med traumer lenge, kanskje resten av livet. Det er en del kulturelle faktorer som kan gjøre den overvinningen lettere for den potensielle overgriperen, blant annet patriarkalsk familiestruktur, barneporno, manglende evne til å identifisere seg med barnet og lave straffer for overgrep. Det kan også være noen personlige forhold som tøyer grensene til den voksne, personen kan være beruset, gjerne bagatellisere handlingen eller gi barnet hele ansvaret og si ”han ba om det”, slik at den voksne selv ikke er ”skurken”. Ofte har den voksne en frykt for å bli oppdaget og avslørt, så før enhver handling vil det være mange forholdsregler for å sikre at den voksne ikke bli tatt. En ting den voksne kan gjøre er å manipulere barnet til å tro at det som skjer er som det skal være, noen ganger virker ikke det og da kan gjerne trusler om fysisk avstraffelse bli aktuelle metoder for å hindre barnet fra å fortelle noe til andre. Andre ting DPO kan finne på er å reise utenlands for å finne barn, der er sjansen for at barnet sier noe videre og at den voksne skal bli tatt veldig mye mindre enn hjemme i Norge, derfor er dette aktuelt for mange potensielle overgripere. Ofte er ”trikset” å finne barn som ikke er troverdige, eller som ikke har forutsetninger til å kunne fortelle videre om handlingen, for eksempel umyndige asylsøkere, veldig små barn (liten taleegenskap) eller barn med språk- og talevansker.

Det tredje punktet er at DPO må manøvrere slik at de ytre betingelsene gjør det mulig å gjennomføre overgrepet. DPO må finne et passende sted, det kan være i bilen, skogen, barnets eller overgriperens hjem, rom på en skole eller leir osv. DPO forsikrer seg om at barnet tillit til seg og gir barnet gjerne mye oppmerksomhet og tid for at det skal føle seg trygt i den voksnes nærvær. Typisk for en PO vil være å søke seg inn i miljøer/steder der det er mange barn, for eksempel idrettslag, speideren, foreninger, leirer osv. DPO kan gjerne tilby seg å være barnevakt, støttekontakt eller deltar på samlinger med barn tilstede, nettopp for å legge til rette for de ytre betingelsene. Videre vil DPO prøve å isolere barnet fra de andre barna, slik at barnet blir mer avhengig av den voksne. Den voksnes overlegne styrke er gjerne en faktor å tenke på, siden barnet vil ha liten sjanse til å kunne forsvare seg i en overgrepssituasjon. Ekstra utsatte barn er de som er mye syke eller har særskilte behov, fordi de har mange omsorgspersoner rundt seg og liten mulighet til å forsvare seg.

Det fjerde punktet er at DPO må overvinne eventuell motstand hos barnet. Den fysiske/ psykiske motstanden DPO kan møte hos barnet, vil avgjøre hvordan handlemåten blir, det må tilpasses. Risikoen for barn som er usikre, depriverte eller de som ikke har kunnskap om seksuelle overgrep er svært stor. DPO velger gjerne barn som står litt utenfor gjengen, for de gir mindre fysisk motstand. Barn med fysiske hindringer som gjør at de ikke kan si nei, rope om hjelp eller stikke av vil være attraktive offer for DPO. Mest utsatte vil være barn med fysiske, psykiske eller mentale vansker, gjerne også barn som er langvarig syke.

Flere tanker om saken

Når en ser på disse forutsetningene, skjønner jeg godt hvorfor vi som potensielle lærere må levere inn vandelsattest ved skolestart. Det ville vært en helt unik mulighet for en potensiell overgriper å få jobbe som lærer. Samtidig tenker jeg ”hvordan gjør de med andre yrker?”. Som nevnt ovenfor vil jo disse personene søke seg inn i roller der de kommer i nær kontakt med barn, enten det er omsorgsperson eller leirleder. Jeg vet veldig lite om kravene som blir stilt til omsorgspersoner, men siden slike overgrep er et problem vil jeg tro de ikke lar hvem som helst jobbe så tett på barn. Når det gjelder frivillige verv som for eksempel fotballtrener og lignende er det gjerne ikke stilt like mange krav, eller bakgrunnssjekking. Det syns jeg er en skremmende tanke.

Overgrep i seg selv er en utilgivelig handling, etter min mening. Når det i tillegg blir gjort mot barn, som gjerne ikke kan forsvare seg eller har et ordforråd som gjør at de kan fortelle det videre og bli tatt på alvor, gjør meg helt fortvilet. Det er viktig å lytte til barna, høre hva de egentlig sier og ikke det vi tror de sier. Noen ganger kan det være vanskelig for voksne å forstå hva barnet mener, derfor er det viktig å gå forsiktig frem dersom du har en mistanke om at noe har skjedd. Ikke vis at det de forteller sjokkerer deg eller lignende, for at barnet ikke skal få panikk er det viktig å holde roen. Dersom barnet føler stress eller panikk, kan det påvirke hva de forteller og hvordan det blir fortalt. Barn er sjelden kjent med begrepet ”seksuelt overgrep” og har derfor ikke ”voksne” ord til å beskrive en handling. Mest sannsynlig vil de prøve å beskrive med ord de kjenner. «Pinne i rumpa» kan beskrive et analt overgrep. Barnet prøver kanskje å si noe om at det kjente noe hardt og spisst som presset mot rumpa. Faren er da at lytteren kanskje tror det var bare et trivielt uhell. Slike ting får med til å tenke hvor viktig det er at vi som lærere er tilgjengelig slik at barna kan komme til oss om det er noe, og at vi tar oss tid til å lytte. Det er jo barna som er viktigst.

Når overgrep blir oppdaget, vil foreldre av barnet gjerne at overgriperen skal få sin straff. De tingene jeg nevnte ovenfor i forhold til barn som forteller, er viktig å ha i bakhode i en eventuell vitneforklaring. Det er veldig viktig at vitnet er så troverdig som mulig for at overgriperen skal få sin rettmessige dom. Jeg har lest litt om ulike straffer for de ulike seksuelle handlingene som ikke var plass til å ta med her, men som likevel er svært interessante. De er å finne på denne nettsiden: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2002/Mistanke-om-ansattes-seksuelle-overgrep-/7.html?id=275377

Etter min mening er det ingen straff som er FOR streng for seksuelle overgripere. De kan prøve alt de vil og skylde på barna eller hva som helst, men det er ALDRI et barns feil! Voksne skal vite bedre enn å skade et barn - ofte både fysisk og mentalt - på den måten. Det fins INGEN unnskyldning som kan rettferdiggjøre en slik handling. Ingen.


Kilder

Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn (u.år): Seksuelle overgrep mot barn
– utvalgte temaer, tilgjengelig som E-bok fra:
http://www.nkvts.no/bibliotek/Publikasjoner/NRSB/boka_tema_SO.pdf

Kvam M. H. (2001): seksuelle overgrep mot barn. Oslo. Universitetsforlaget

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (u.år): Definisjoner og omfang - seksuelle overgrep.(lest: 17.11.08) tilgjengelig fra: http://www.nkvts.no/temasider/tema_barn/Seksuelle_overgrep/So_Definisjoner_omfang.htm

Barne- og likestillingsdepartementet (u.år): Seksuelle overgrep (lest: 27.11.08) tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/veiledninger_brosjyrer/2002/Mistanke-om-ansattes-seksuelle-overgrep-/7.html?id=275377