5. Spiseforstyrrelser - vestens voksende lidelser

Dette temaet har jeg valgt fordi man stadig møter flere unge med slike problem, og som lærer og voksen er det godt å vite noe om det, slik at man kjenner det igjen når man ser det. Jeg husker selv fra ungdomsskolen at jeg mistenkte noen av venninnene mine å ha problemer, de hadde blitt veldig tynne veldig plutselig. Derfor begynte jeg å observere, og fant fort ut at de aldri spiste nista på skolen, men kastet den i bosset i stede. Jeg kommenterte det, men de sa bare ”jeg er ikke sulten” eller lignende. Jeg kjente min egen kropp og forstod ikke hvordan det kunne være mulig. Jeg ble med hun ene hjem til middag, der spiste de heller ikke mye, dette var i de tider vi ofte ble med hverandre hjem til middag. I stedet for at moren så at hun spiste lite, la hun merke til at jeg spiste en del mer, noe jeg alltid hadde gjort. Jeg gikk til slutt og lettet mine bekymringer til min mor, som er venninne med moren og hun snakket også med meg. Venninnen min ble oppfulgt på spisingen i ettertid, og ble opplyst om at det var stor bekymring rundt henne. Hun fortalte meg om hvordan skilsmissen mellom foreldrene hennes hadde vært for henne. Og da forstod jeg plutselig hvordan ting hang sammen.

Hva er spiseforstyrrelser?

”Når tanker og atferd i forhold til mat og vekt begynner å begrense livsutfoldelsen og forringe livskvaliteten, har man en spiseforstyrrelse.” (Skårderud, 2004, s 11)

Spiseforstyrrelser er psykiske lidelser. I tillegg til å vansker med å forholde seg til mat har personer med denne lidelsen vansker med å forholde seg til egne tanker og følelser. Skårderud (2004) skriver at å være spiseforstyrret betyr å være overopptatt av kropp, vekt og utseende. Personens tanker om de forannevnte vil styre hvordan hverdagen blir, noe som etter tid uten endring kan føre til kroppslige tilstander som trengs behandling for. Det sier seg selv at å gå rundt med tanker som: ”jeg skulle ikke spist den skiven til frokost, nå blir jeg tykk”. ”Alle her er tynnere enn meg”, ”jeg skulle ønske jeg var like tynn som . . .” og lignende. Derfor er det viktig at noen rundt oppdager problemene i tide, slik at vedkommende kan få hjelp.

Man deler gjerne inn i tre handlemåter, eller grunnformer (Skårderud, 2004). Den første er nekteren. Det er hun som lukker munnen. Hun kan benekte at hun spiser lite, eller hun kan mene hun spiser nok fordi hun er jo ”stor”. Mat i magen, spise over minstemål av ”tillat” mat eller å få i seg ”forbudte” matvarer gjøre henne engstelig. Den andre er overspiseren, som mister kontrollen over inntaket. Spisingen kan være nøye planlagt som et ritual eller svært impulspreget, der hun fyller seg til randen og vel så det. Etterpå en slik overspising føler hun ofte skam og selvforakt. Den siste er renseren og er svært ofte en oppkaster. Etter måltider setter hun gjerne på høy musikk, setter på dusjen eller springen og så tømmer hun seg. Stort sett ved å føre fingeren ned i halsen, men renseren kan også være en som faster, overtrener eller som renser seg gjennom massiv bruk av avføringsmidler.

Hovedformene for spiseforstyrrelser

Det er flere forkledninger for disse forstyrrelsene, noe som ble nevnt i forrige avsnitt. Nå skal jeg ta for meg mer spesifikt hvilke former som fins og hva de går ut på. Den første vi møter er Anorexia Nervosa. Ordet anorexia kommer fra latin, og betyr «apetittløshet»(Wikipedia). Anoreksi er å begrense hva og hvor mye man spiser (Skårderud, 2004). De fleste beholder maten etter å ha spist, mens noen kaster opp hvis de mener de har spist for mye. De har en intens frykt for fedme eller å legge på seg, selv om de er undervektige. Opplevelsen av kroppens størrelse og form er forstyrret, og de benekter gjerne vekttapets alvor. Atferden har ofte et perfeksjonistisk preg, de har sine tanker om hvordan en skal se ut (veldig tynn), og bruker mange metoder for å bli slik, alt fra apetittdempende midler til overdreven trening. Hos jenter og kvinner kan det også føre til fravær av menstruasjon. De fleste utvikler anoreksi i tenårene, men noen også senere, gjerne i forbindelse med at det skjer dramatiske ting (få barn, skilsmisse, dødsfall, mishandling o.l.) Personer med anorexia nervosa har ikke gjentatte episoder med overspising, slik som personer med bulimia nervosa.

Noen av de med anoreksi syns det blir vanskelig å opprettholde den strenge kontrollen over matinntaket, og kan etter hvert gå over til bulimi. Bulimi defineres som overspising med etterfølgende renselse (Skårderud, 2004). Både spising innenfor et avgrenset tidsrom, der matmengden er større enn det som kan oppfattes som vanlig og kontrolltap over spisingen i dette avgrensete tidsrom, slik at man føler man ikke kan stoppe spisingen eller regulere mengden av mat. Overspisingen kan være alt fra tre-fire brødskiver til flere timers spising. For å hindre en vektøkning etter spisingen eller for å redusere vekten brukes oppkast, avførende midler eller vanndrivende medisiner eventuelt i kombinasjon med streng slanking/faste eller fysisk aktivitet. Selvfølelsen er svært knyttet til vekt og utseende, akkurat som i anoreksi. Den bulimiske spiser for å døyve en sult, som kan være både psykisk og fysisk. Etterpå kommer redselen for vektøkning, slik at å kaste opp føles som en lettelse. Noen syns på den andre siden at å kaste opp er den store ydmykelsen og skammen. I slutten av tenårene eller begynnelsen av tyveårene er det mange som utvikler bulimi. Det har med å gjøre at dette er en periode av livet med mange store endringer. Veldig få debuterer senere i livet.

Det har blitt foreslått i de siste årene å definere en tredje spiseforstyrrelse, nemlig tvangsspising (eng. binge eating disorder)(Skårderud, 2004). Det er en overspisingslidelse slik som bulimi, bare uten renselsen etterpå. Det vil etter hvert føre til overvekt hos vedkommende. Overvekt har hittil ikke noen psykiatrisk diagnose, men har blitt betraktet som kroppslige tilstander med mulige psykiske konsekvenser. Kontrollsvikten i dette symptombildet både i følelse og atferd er helt sentralt. Her er noen slike tegn på kontrolltap (Skårderud, 2004):

· Spiser raskere enn normalt

· Spiser slik at man er ubehagelig mett

· Spiser store mengder uten å være fysisk sulten

· Spiser store mengder mat i løpet av dagen uten å planlegge måltider

· Spiser alene fordi man føler seg brydd over hvor mye man spiser

· Føler skyld eller vemmelse eller blir deprimert etter overspising

Noen overspiser mye i løpet av kort tid, mens andre småspiser litt hele tiden, slik at det likevel blir mer enn det kroppen trenger. Mange har fasteperioder innimellom for å holde vekten nede, og går opp og ned mye, mens andre holder en jevn vekt. For noen er overspisingslidelse deres måte å debutere som spiseforstyrret, mens for andre kan det være et stadium etter anoreksi eller bulimi.

Symptomer på kroppen (synlige)

Ved anoreksi fins det en del kroppslige tegn som kan gjøre det lettere for oss som medmennesker å oppdage personer som har denne lidelsen (Wikipedia):

· BMI (Body Mass Index) på 17,5 eller mindre. Normal BMI er 20-25. BMI regnes ut ved å dele vekt (kg.) på høyde (m) opphøyd i annen.

· Håret blir tynnere eller hårtap

· Konstant svimmelhet.

· Blek hud og slitte negler.

· Muskelsmerter og hodepine.

· En fryser ofte og får lettere blåmerker på kroppen.

· Tørr hud og tørre lepper.

· Vekst av lanugohår. For å kompensere for vekttapet, erstatter kroppen fettet med hårvekst for å beholde varmen.

· Hard avføring.

· Menstruasjonen uteblir. Er menstruasjonen borte i tre måneder på rad, kalles det amenorrhea.

Ved bulimi har man også noen kjennetegn man kan legge merke til (Wikipedia):

• Hevelse i spyttkjertlene.
• Hovne kinn.
• Dårlig tannstatus (nedslitt emalje)
• Kusmalignende utseende.
• Sår på fingrene.
• Fingerneglene klippes ofte korte for å unngå sår i munnen.
• Vannaktige eller blodskutte øyne.
• Hyppige toalettbesøk etter matinntak.

Skårderud (2004) nevner også noen som ikke er dekket ovenfor:

• Vekttap
• vektsvingninger
• Svimmelhet
• Tretthet
• Magesmerter og metthetsfølelse etter små inntak av mat
• Spenningshodepine og muskelsmerter
• Mister kjønnshår og hår under armene

Når man leser nedover her, skulle man nesten tro det var lett å oppdage. Likevel går mange unge og sliter med disse forstyrrelsene uten at noen merker det. Det for dumt at det skal være slik at unge tror de må være så tynne og ikke klarer å se sine positive sider. Det er tydelig mye som har forandret seg gjennom tiden, og disse forstyrrelsene blir et større problem hver dag. Det er rart å tenke på noen steder i verden sulter barn og unge, mens her i vesten sulter de unge seg med vilje. Det er tydelig noe som ikke stemmer med logikken.

Hva gjør en hvis en mistenker spiseforstyrrelser?

Det er en del tips til hvordan man skal gå frem hvis man har en mistanke om at noen lider av spiseforstyrrelser, enten du møter personen som lærer, rådgiver eller forelder (den voksne). Noen unge tar kontakt og søker hjelp selv, men veldig mange gjør ikke det. Det er derfor noen som trenger motivasjon til å ta slik kontakt (Skårderud, 2004).

Det første du må gjøre er å ta kontakt med den det gjelder, og avtale en samtale/møte. Planlegg godt hva du skal si og hvordan, hvilke ord, hvilket tonefall og lignende, det skal være en inviterende samtaleform. Ikke en anklagelse. En kan godt begynne med å presentere sin egen bekymring og be dem hjelpe deg å bli mindre bekymret. Gi personen sjansen til å få deg til å forstå. Ta deg tid og vær en lytter. En kan godt grunngi i forhold til kunnskaper om spiseforstyrrelser hvorfor man er bekymret. Det viktig å få enten bekreftet eller avkreftet om det er en spiseforstyrrelse. Hva så om man bare blir avvist? Det er oftest det som skjer. Da skal du bare gi beskjed at du kommer tilbake til tema om en tid, og så må du gjøre akkurat det! Du skal ikke gå bak ryggen til vedkommende, det kan skade tillitsforholdet vedkommende har til deg. Det er viktig å opprettholde, slik at den unge føler hun/han kan komme til deg for å snakke og få hjelp om ønsket.

I forhold til ungdom, når skal man informere foreldrene? Skårderud mener så snart som mulig. Prøv å få den unge til å ta kontakt med dem og fortelle hva som skjer, slik at du som for eksempel lærer ikke må gå rundt å bære på informasjonen i skjul for foreldrene. Hvis det er for vanskelig å snakke med foreldrene for den unge, kan man gjerne tilby seg å snakke med dem på vegne av vedkommende eller delta i samtalen med foreldrene. Da kan man i forkant ha hjulpet den unge å forberede samtalen.

Det er også veldig viktig å være en rollemodell ved å være tydelig på egne grenser. Hold avtaler og si fra hva du syns er forsvarlig og ikke. Hvis du ikke føler deg kompetent eller trenger mer kunnskap og støtte, kan du alltids søke råd hos kolleger eller helsepersonell. Det er viktig å ha mest mulig kunnskap for å kunne hjelpe den unge til å innse at den har et problem og motivere den til å ville gjøre noe med det. Skårderud (2004) har flere tips til hva som må gjøres videre, som en behandler, i boken sin (se kilder). Som lærer er ikke det din rolle å være behandler, men det er likevel interessant å vite om. Håper du som leser har lært noe etter dette innlegget, det har i vertfall jeg gjort.

Kilder

Wikipedia: anoreksi og bulimi (lest: 02.12.08) tilgjengelig fra:

http://no.wikipedia.org/wiki/Bulimia_nervosa

http://no.wikipedia.org/wiki/Anorexia_nervosa

Skårderud F. (2004): sterk/svak – håndboken om spiseforstyrrelser. Oslo. Aschehoug.